Alene. Ensom?

04:19 Posted In , , Edit This 2 Comments »
"Jeg tror ikke helt på det der med mange venner", sier Ingvar Ambjørnsen i en reportasje i Aftenposen.

En kan være alene uten å være ensom. Man har mye selskap med bare seg selv. Ensomheten melder seg når man ønsker noen andre å dele tiden sin med. Noen som betyr noe og som man kan dele virkelighet med, eller drømme med. Det er ikke antall venner det går på, det er menneskene i seg selv, selskapet i seg selv. Jeg tror det er verst å være ensom sammen med andre.

Jeg har mange bekjentskap (bare sjekk den økende vennelista mi på Facebook!), og få nære venner. Ord er overflødig, jeg kan gjerne bare sitte i et rom sammen med en god venn, uten å prate. Bare denne felles forståelsen av at vi trives i hverandres selskap er nok. Jeg liker å lytte. Ord er nødvendig når man har noe på hjertet sitt som man ønsker å få ut. Det er ikke ordene i seg selv som betyr noe, eller hva man prater om. Det er å bli sett, hørt og forstått. Et kinesisk ordtak sier: "Å granske et problem betyr i virkeligheten å løse det." En venn skal ikke løse alle dine problemer, de er der for å le med deg når du er glad og gråte med deg når du har det vondt.

Et menneske ser seg selv i relasjoner til andre. Vi utvikler oss som personer når vi blir inspirert eller finner egenskaper vi ikke liker hos andre, eller oss selv.

Her er meg og mine venner i en helt normal hverdag, real gangsta!


Og for å være med oss må du ha dette!

2 kommentarer:

Anonym sa...

"Prøver man å være venner med alle, kan man fort stå uten noen" -ukjent.

Jeg har prøvd å visualisere mine bekjentskaper og venner; I midten står jeg, med familie og noen få nære venner i den innerste sirkelen. -Sirklene som følger blir større og større, og den ytterste sirkelen som jeg kaller bekjente inneholder over 90 % av totalen.

Jeg vil hevde at med et godt forhold til den nærmeste familie og de nære vennene blir alt av psykologer overflødig.

Den beste psykologen min er faktisk en venn jeg har kjent siden jeg dreit i bleie. -På mange måter er det en fordel at han ikke er i familie, da dette gjør at han ser ting mer objektivt.

Har man én slik venn, så kan man egentlig ikke klage synes jeg

Tina sa...

Absolutt! :) Det er sånn for meg også.. Var en periode i livet mitt jeg gikk til psykolog, men det hjalp meg ikke det dugg. Jeg trengte å bli hørt og forstått av rette personer, ikke en totalt fremmed som ikke hadde noe med meg å gjøre.